å lære og leve med ensomheten

I dag var dagen jeg bestemte meg for og begynne å blogge. Kanskje litt rart i en tid som dette å tenke at det kan være engasjerende, når tiktok og andre plattformer dominerer. Men jeg trives med å skrive, og først og fremst lager jeg denne bloggen for ingen andre enn meg selv. I dagens blogginnlegg, som forøvrig også da blir mitt første, skal jeg ta for meg tematikken- brudd av relasjoner. 

Dere tenker kanskje med engang at hovedfokuset nå blir kjæreste relasjoner og brudd i sammenheng med det. Men det er ikke tilfelle.
Det siste halve året har jeg opplevd brudd på mange ulike aspekter. Brudd av vennegjenger, brudd mellom bestevenner og som det innledningsvis kunne fremstå som, brudd med kjæreste.

Uansett hvordan type brudd det er, når et brudd plutselig står og banker på døra, å venter på at du skal slippe det inn, så er man ikke klar for å slippe det inn. Selv om man kanskje har sett at det har bevegd seg i den retningen en stund og vet at det kanskje også er det beste. Men så har det seg jo sånn at vi mennesker gjerne heller holder på relasjoner vi vet vi kanskje burde gi slipp på, fordi at ensomheten ikke føles ut som et særlig bedre alternativ.

Når jeg tenkte videre på dette vonde temaet, begynte jeg å se litt bort i fra selve bruddet men mer på ensomheten som fører med og som står så sentralt. For hvorfor er vi mennesker så redde for denne ensomheten? Og er det ensomheten som skremmer oss inn i nye relasjoner? Jeg tror at vi mennesker stadig leter etter noen som skal komme å redde oss vekk fra ensomheten, men «in fact» er det aldri noen som kommer og redder oss. Vi må redde oss selv. Ensomhet er en skummel men veldig naturlig følelse, som vi ikke, jeg understreker ikke kan flykte fra. Et svar kan derfor være ; vi kan ikke leve et liv uten ensomhet, men vi kan lære oss å leve med den. Når jeg tenkte på dette, innså jeg at brudd ikke nødvendigvis handler lenger om å miste noe, men å gi slipp på det som ikke lenger tjener oss. Man kan føle at man mister en del av seg selv og man kan ha en tendens til å bli fanget i fortiden. Og fortiden gjorde forøvrig også at jeg begynte å tenke på fremtiden. Hele fremtiden som gikk fortapt. Det som reddet meg var denne tankegangen: fremtiden finnes ikke enda. Fremtiden har aldri fantes, så fremtiden har ikke gått fortapt.

Selv om brudd i det store og hele kun føles ut som det tar, gir det oss også noe på et tidspunkt. Det gir oss rom til å reflektere og tid til å invistere tid i oss selv. Nå virker det kanskje litt som at jeg oppfordrer alle til å bryte alle relasjonene sine og bygge en trehytte ute i skogen og aldri snakke med noen igjen. Haha. Nei det stemmer ikke.
Men det har seg bare sånn at noen relasjoner klarer man bare ikke holde på, fordi man ikke har nok å gi selv. Det er et utrykk som går som følger " man må kunne klare å vanne sine egne planter før man hjelper nabomannen å vanne sine".

Så selv om veien noen ganger er lang og kronglete, har jeg innsett at noen relasjoner måtte slippe taket for at jeg skulle finne meg selv igjen å lære og leve med min kjære "venn" ensomheten.
Som blomster som visner når de ikke får nok sollys, har jeg brutt kontakten med de som ikke lenger nærte min sjel. Det har ikke vært lett, men svært nødvendig. I ensomheten har jeg funnet styrken til å gi slipp, til å gi plass til nye begynnelser. Nå, med hver ny dag, føler jeg at jeg vokser litt mer, som en plante som strekker seg mot lyset, klar til å blomstre igjen. For det har seg jo sånn at livet ikke alltid gir oss det vi ønsker og noen ganger kan de vondeste valgene være de beste. Det viktigste er å alltid spille på lag med seg selv og ikke ignorere sin karma. Så vil de relasjonene som er ment til å bli, bli værende i livet ditt. ♾️💘