Fake, fucked og duckface "my life story"

Er jeg ekte nok med mitt realistiske filter? Eller er jeg realistisk fake på en ekte måte hvis jeg tørr og innrømme det. For tilhører egentlig filteret mitt den ekte verdenen. Den verdenen med gress, trær og mennesker. Eller tilhører den en "ekte" verden med likes, kommentarer, delinger og oppfordringer til selv analyser?

Beveger jeg meg mot farvann, hvis jeg roper «jeg savner menneskene». De ekte menneskene. Menneskene uten filter, uten et selvbilde bygget opp på likes, kommentarer og følgere. Nå vil jeg ikke rope engang, jeg vil skrike. Melakonien omfavner meg, roping og skriking vil nå resultere i gråting. Hvem er jeg. Uten mitt realistisk sett fake filter.

«Jeg er en 19 år gammel jente med «duck face», født inn i en digital verden, livet mitt er fucked». Skal det virkelig være «my life story». For jeg vet ikke med dere, men jeg vil ikke at stikkordene som oppsummerer livet mitt er «fake, fucked og duckface». Jeg vil ikke la det skje og jeg skal ikke la det skje. Så hva gjør jeg. Feier jeg bare alt bort under et teppe og leter etter svar bak en busk eller kanskje et tre? 
Jeg vil jo ikke bli et troll som ikke passer inn og som ingen liker. Men jeg kan jo heller ikke glemme det som har skjedd og det som skjer. For det skjer nå i virkeligheten. Nå er jeg heller ikke lenger frustrert, sint eller lei meg. Jeg er redd, for at jeg kommer til å dø. Helt alene. Med null likes eller kommentarer. At jeg en dag kommer til å dø helt alene uten filteret mitt. Men jeg dør jo en dag, i virkeligheten. Ikke på insta, tiktok eller snap. Men i virkeligheten.

Fake filter med realistiske jenter i en virkelig verden, er det kanskje teksten burde startet med. Men det er jo det som ofte er roten til problemene våre, vi starter i feil ende. Burde, skulle, kunne ha gjort. Det er hvertfall det jeg vil starte med å skjønne. Før jeg begynner å lete etter et revolusjonerende svar bak en busk.

 

Jeg vil slutte å lete etter lykke på steder der lykke ikke eksisterer. Jeg kunne ha avsluttet denne teksten og oppsummert med at jeg hata menneskene. Men jeg hater de ikke, slett ikke. Jeg elsker dem. Jeg hater meg selv for å lure meg til å tro på en uekte verden. Jeg er et ekte menneske i en ekte verden og jeg vil dø alene uten mitt fake filter. Nå les teksten fra slutt til start:)