De siste dagene har jeg gått rundt med en gnagende følelse som har fylt tankene mine. Jeg har tenkt mye på alle feilene jeg har gjort opp gjennom , og jeg har begynt å stille meg selv spørsmålet: Er det noen av disse feilene jeg aldri vil kunne legge bak meg?

Det som virkelig utløste denne tankegangen, var en melding jeg sendte. Jeg følte et sterkt behov for å be om unnskyldning, men innerst inne visste jeg at det kanskje ville vært best å la være. Likevel, var det som en indre stemme presset meg til å handle. Jeg følte jeg ikke kunne leve med meg selv hvis jeg ikke tok det steget. Jeg tenkte på hvordan det ville føles å bære den byrden av uoppgjort skyld. Ville det vært bedre å ikke si noe, å late som at ingenting hadde skjedd? Jeg klarte ikke det, jeg følte jeg måtte. Det føltes lettere og tryggere, for det vondeste er å ikke vite.

Da jeg trykket på send-knappen, ble jeg overveldet av en blanding av håp og angst. Jeg ønsket så sterkt at vedkommende skulle forstå hvor mye jeg angret, men svaret kom aldri. Meldingen ble ikke lest engang, det var som om mine ord falt i et tomrom. Den stillheten etter meldingen var som et ekko av min egen usikkerhet. Nå står jeg igjen med konsekvensene av enda en handling, og det er som om jeg er fanget i et evig spørsmål: Er feilen min noe som kan tilgis? Kan en enkel unnskyldning virkelig reparere det som er brutt? Jeg vil så gjerne tro at det er mulig, men tvilen gnager.

For hva er egentlig en beklagelse? Er det bare en forklaring på hvorfor vi handlet som vi gjorde? Eller er det mer enn det? Kanskje det er et forsøk på å gjenopprette forbindelsen, å vise at vi forstår smerten vi har påført noen. Men hva om det ikke er nok? Hva om ord ikke kan lappe det som er knust? Jeg finner ingen klare svar. Instinktet mitt sa at en unnskyldning var det rette, men hvis ikke det er nok, hva er det da som kan lindre smerten? Den smerten som hjemsøker meg. Jeg har alltid hørt at «tid leger alle sår», men er det virkelig sant? Jeg ønsker å tro det, men i hjertet mitt er det en frykt for at noen sår er for dype til å bli leget. Det er som om hvert minne om den feilen jeg begikk, hver gang jeg tenker på den meldingen, blir en påminnelse om at det finnes ting vi ikke kan reparere. Jeg har alltid vært en som prøver å fikse ting, men nå står jeg overfor en situasjon der jeg føler meg maktesløs. Den tause responsen er som en mur, og jeg står der, bankende på den, uten å vite om noen vil åpne.

Kanskje det var feil av meg å tro at en melding ville kunne lappe sammen noe som har vært ødelagt så lenge. Men jeg er en sånn person som vil ha svar, kanskje når jeg innerst inne vet at det ikke er noen svar, ikke kommer noen svar. Så her er jeg med alle spørsmålene mine, og innser at noen svar aldri vil komme. Så kanskje må jeg bare la tiden lege såret, såret mitt.