Nå har det endelig blitt vår! Vår er favoritt årstiden min. Det er bare en så befriende årstid, man bare merker at alt våkner til live igjen. Man kan på en måte kjenne det i lufta. Solstrålene som så vidt varmer, hvis man kjenner godt etter. Trærne som sakte men sikkert blir grønne og blide folk som er ute og nyter været. 

Der jeg bor er det utrolig fine tur muligheter, så jeg benyttet meg av sjangsen og løp meg en tur i sola. Jeg løp ned til vannet, der fant jeg meg en "spot" intill en fjellvegg og jeg kjente svalberget ble varmet opp av solen, det var så deilig. Det er i øyeblikk som det jeg setter pris på livet altså, uten å overdrive. 

Det er så lett å glemme alt dette i den mørke vintertiden, at det en dag blir lysere. Man blir så fanget i nåtiden at man glemmer det som står i vente. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde likt våren om ikke vinteren kom først, for hvis ikke den hadde vært så hadde jeg ikke satt pris på lysere dager og varme. Og det er jo kanskje litt sånn ellers i livet også? Vi trenger på en måte kontraster for å føle noe. Det gjør oss på en måte sterkere. Og dette handler jo nødvendigvis ikke bare om årstider, men alt i livet. Man møter mørke perioder og med litt tålmodighet så vil man komme i møte med lettere og lysere stunder. Ofte handler det jo om akkurat tålmodigheten vår. Tålmodigheten vi klarer å skape mellom tanke og handling er den fundamentale ressursen som får oss til steder vi kanskje glemte at vi klarte å nå. Det i forbindelser med mål, den som har høy utholdenhet og klarer å være tålmodig og vente er den som vil klare å nå sine mål. Men i øyeblikk av svakhet er det så lett å glemme dette, vi blir så fanget i nåtiden at vi lar øyeblikket ta helt overhånd.

Jeg har derfor funnet ut av at jeg må bli mer tålmodig, i alle sammenhenger, it’s a work in progress;) Hadde jo vært litt kjedelig om alt gikk strake veien hele tiden, da hadde jo få hatt en historie å fortelle.