Kjærlighet er en av de mest grunnleggende menneskelige behovene og vi mennesker gjør så mye for det. Vi gir kjærlighet i alle mulige former i håp om at vi på et tidspunkt vil få den samme kjærligheten tilbake, men er det irrasjonellt å tenke sånn? Er vi virkelig lovet å få tilbake den kjærligheten vi gir til andre?

Jeg er usikker. Det indre barnet i meg, som en gang mottok kjærlighet fra foreldre som bare visste hva kjærlighet var i sitt eget hjerte, ønsker å tro på denne gjensidigheten. Den kjærligheten jeg fikk, var ikke noe som var lovet det var en selvfølge, en uskreven regel som alle vet om at foreldre skal gi kjærlighet og støtte til sine barn. Men fortsatt er det ikke en selvfølge, det er noe de valgte å gi meg.

Kjærligheten de ga meg var en refleksjon av hva de bar i seg. Jeg tok imot den, formet den om til min egen kjærlighet, den jeg ønsket å gi videre. Et barn har ikke annet valg enn å håpe, det er så sårbart, så lite. Det barnet lever fortsatt i meg, for jeg vet fortsatt så lite. Alt jeg kan gjøre, er å sitte og håpe. For kjærlighet er et risikofylt spill, der ingen lover noe i den andre enden.

Så kanskje vi alle bare er «gamblere», helt avhengig av spillet. Spillet som gjør oss så avhengig fordi det er en sjans for at vi en dag treffer og at vi plutselig har riktig kort på hånda. Utbyttet vil alltid være usikkert og det er det som kanskje er sjarmen med det hele? Kanskje vi alle er villige til å gi av oss selv, selv om vi vet at det kan føre til tap og dype sår, bare fordi premien er så fristende og spillet er så avhengighetsskapende. Men hva ville alternativet vært da? Å stenge seg inne, å bygge murer for å unngå å bli såret? Det ville vært ensomt.

Når jeg tenker tilbake på de stundene jeg har opplevd ekte kjærlighet så føler jeg at det er verdt risikoen. For ingenting er jo finere enn det. De øyeblikkene som får hjertet til å slå. Og det er jo her jeg finner styrken til å fortsette å gi, selv om jeg også har blitt avvist.

Så ja, kanskje vi alle er gamblere, men vi er også drømmere. Vi drømmer om tilknytning, om forståelse, om å bli sett og elsket for den vi er. Og i den drømmen finner vi motet til å fortsette å gi, til å fortsette å elske, selv når veien er usikker. For i kjærlighetens spill, er det alltid verdt å «gamble» på det som virkelig betyr noe.