De siste dagene har vært fylt med strålende sol og et perfekt vær som virkelig har fylt meg med en følelse av glede og optimisme. Men i dag, da en tykk tåke plutselig dukket frem, ble jeg mer bevisst på hvor dypt værforholdene faktisk påvirker meg. Været, som ofte er et overfladisk tema man bringer opp når samtalen går tregt, har i dag for meg blitt en slags døråpner til noen dypere refleksjoner. I dette innlegget ønsker jeg å dykke ned i temaene endring og skjebne, og hvordan disse to konseptene veves sammen i livets bane.

Det er nå blitt klart for meg at endringer er livets uunngåelige følgesvenn, både i været og i livene våre. Været skifter, byer endrer seg, og relasjoner kommer og går. Og det er nettopp disse endringene som former oss og som tillater oss å få nye muligheter. De lar oss lukke kapitler vi kanskje trodde ville vare evig. For hva ville egentlig livene våre vært uten disse endringene? Ville vi, i en tilstand av konstant stabilitet, være åpne for nye inntrykk og erfaringer?

Tåken som omfavner meg, tar meg med på skjulte stier jeg trodde jeg kjente så godt. Det er i disse øyeblikkene av usikkerhet at jeg innser hvor viktig det er å omfavne det ukjente. Hver ny erfaring, hver sving i veien, bærer med seg muligheten for vekst. Jeg har lært at det er i de mest uventede øyeblikkene at vi finner styrken til å møte det som kommer. Når jeg gravde dypere i tankene mine om endringer, begynte jeg å reflektere over skjebnen. Er de feilene og valgene vi tar, som fører til endringer og uforutsette reiser i øyeblikk av svakhet eller usikkerhet, en byrde som vil hjemsøke oss for alltid? Er vi dømt til å være ofre for våre egne valg, som vi må lære å leve med gjennom hele livet? Er det, det som er skjebnen? For meg har i hvertfall skjebnen blitt mer en tro, enn en konklusjon om en fremtid vi vet så lite om. En tro om at alt står ferdig skrevet i en bok, med uendelig mange kapitler. Fordi at for meg er skjebnen både solen og tåka. Som når solen endelig igjen bryter gjennom tåken. Det minner meg om håpet som alltid er til stede, selv når jeg står overfor det ukjente. Endringer, med all sin usikkerhet, er ikke bare en kilde til frykt, men også en invitasjon til å leve fullt ut.

For det har seg jo sånn at i livets uforutsigbarheter kan vi finne muligheter til å skape våre egne veier og forme vår egen skjebne. Og når jeg ser tilbake, ser jeg at hver endring har vært en lærdom og en mulighet til å oppdage nye sider ved meg selv. Det er som om skjebnen vever et teppe av opplevelser, der hver tråd, både lys og mørk, bidrar til helheten. Derfor må vi omfavne endringene, for de er livets puls, som driver oss fremover mot nye horisonter og uante muligheter. 

Så når alt kommer til alt har vi muligheten til å ta valg, lære av våre feil og skape vår egen skjebne, selv i møte med livets uunngåelige endringer. For meg er det i hvertfall en sannhet at det alltid ordner seg for snille jenter. Og inntil videre, vil det være min skjebne.